Forskjellen på deg og meg , sa hun til han (typen), er at du har et liv.
Men viss du skulle fryse...

Update from Lebanon

Ny epost fra kompisen min. Nå har de endelig kommet ut av flyktningleira de har bodd i hele livet, og fått sett seg om i landet de bor i:

Hello...

now we are happy since the israel is gowig pack... but today im go to the capital of lebanon... and see the >>>>>>>>>>>>> oh>>> >>>

I send you picture later

byeeeeeee

Potensiell voldtektsmann?

Nå er det sommer og varmt, folk kler av seg og alkoholen går fortere til hodet. Da kommer ymse medier oss til unnsetning med råd til jenter om hvordan vi best unngår å bli voldtatt. En del bloggere er lei av den litt pussige ansvarsfordelinga i slike saker, og har skrevet om det. Men Mihoe lurer på hvorfor menn ikke i større grad er opptatte av /blogger om voldtekt.

I kommentarfeltet hennes treffer Ole og Jim Salabim spikern på hodet: "Det finnes enorme mengder med lidelser og urett i verden, og da er det vel mulig å forstå hvorfor menn ikke blogger om noe som i stor grad kun rammer kvinner. Eller kanskje enda viktigere, som kun kvinner går rundt og bekymrer seg for," skriver Ole. Jeg kunne like gjerne sagt: "noe som i stor grad kun gjelder menn." For det er nesten bare menn som voldtar. Hvorfor regnes voldtekt som kvinners problem, som kvinnesak? Det er et mannsproblem, enn mannssak!
Som Jim Salabim så treffende sier det: "Jeg tror at for de fleste menn er ikke “alle menn” en gruppe en naturlig definerer seg selv innunder."
Gutter og menn tenker på seg sjøl som individer, mennesker. Jenter og kvinner tenker på seg sjøl som individ, jente/kvinne. Kanskje på samme måte som farga mennesker tenker på seg sjøl som farga, mens vi hvite ikke tenker på oss sjøl som hvite, med mindre vi er i kraftig mindretall. En av grunnene til dette er jenters felles erfaringer med frykt. Vi opplever på nytt og på nytt at gutter/menn tar seg til rette på vår bekostning, samtidig som vi i større grad enn gutter er lært opp til å godta, være snille og unnskylde andres handlinger for å unnga pinlige situasjoner. Og vi får hele tida høre at vi skal passe oss, for "gutter er gutter". Passe på hva vi sier, gjør, hvordan vi kler oss, og ikke provosere, i situasjoner der vi er mer eller mindre aleine med gutter/menn. Gutter får aldri høre at de må passe på hva de sier og gjør i tilsvarende situasjoner, ingen sier "Pass på så dere ikke virker skremmende på jenter," eller "Nå i sommervarmen er det viktig å ikke drikke for mye alkohol, og unngå å gå gjennom parker og andre øde områder, du kan komme til å voldta noen". Det er på tide at gutter og menn også ser på seg sjøl som kjønn, som en del av noe mer enn seg sjøl.


"Det er ikke lett å si noe annet enn at voldtekt, det gjør man bare ikke. Og jeg forstår ikke menn som gjør det! Det er ganske enkelt ikke noe å diskutere. Mannsrollen derimot, den er det da verd å diskutere," mener atex. Dette er to sider av samme sak. Sjølsagt ligger det mye mer i mannsrollen enn å utøve fysisk makt, men det er en skummelt viktig del av den. Som Mihoe så godt sier det: "mannsrollen er fremdeles slik at vold oppleves som en løsning på maktesløshet." Det er mannsrollen og normene i samfunnet (rettsvesenet, fx,) som gjør at voldtekt er så utbredt. Samtidig som det er ei utbredt oppfatning at jenter/kvinner som gruppe blir utsatt for voldtekt, mens det er enkeltindivider blant menn som begår overgrepene.

I debatten snakkes det om "oss (som er riktig navla, fornuftige, snille gutter/menn)" og "potensielle voldtekts- forbrytere". Er det virkelig noen menn som sier "ja, jeg kan godt tenke meg/komme til å voldta noen, gjerne en venn eller (eks)kjærsten min"? Jeg trur de aller, aller fleste vil si "sjølsagt kunne jeg aldri...!" Men så skjedde det da, den gangen, da ting kom litt ut av kontroll...
Derfor tar PeterAndrej så feil når han skriver: "Jeg driter egentlig om det er kvinner eller menn som er den voldelige. Menn er nok garantert overrepresentert, uten at det spiller noen rolle for offeret." Det spiller en rolle. For offeret, som får befesta sin posisjon i forhold til menn (og sansynligvis vil bli mer forsiktig og var (sin egen) oppførsel i sin omgang med dem). For menn, som opplever at kvinner er redd dem, eller at de kan ta seg til rette uten at det får konsekvenser. Og for oss som aldri har vært utsatt for grove overgrep. For vi lærer at skulle det skje, vil det være fra en mann. Og det vil sansynligvis være en vi kjenner. Frykten setter seg i ryggmargen, blir til de små tinga vi gjør uten å tenke over det, tinga vi gjør for å ikke provosere.

Vennene mine er bra karer. Jeg tror jo ikke at de noen gang kunne ha... Men når jeg ser statistikken, når jeg vet at det alltid er noens venner og kjærester som... Så er jeg ikke helt trygg. Sjøl ikke på de jeg kjenner godt. Det ville såre dem veldig, viss de fikk vite at jeg i det hele tatt har tenkt tanken. For de ville jo aldri, aldri... Og det vet jeg jo. Men noen begår alle disse overgrepa. Bare ingen jeg kjenner?

På grunn av all den innebygde frykten i jenters og kvinners kropper, er det så viktig at gutter og menn tar diskusjonene om mannsrollen. Også de delene av den som tilsynelatende ikke angår deg.

Til Tripoli

Nå er kompisen min og hans to yngre brødre i Tripoli (Libanonos nest største by, ved kysten i nord). De dro mandag, og har kommet fram, hele og i live. Jeg puster letta ut. Men det var nære på: "when we go the israelian plane bombs next our car ( Qasmeya city ) and one man are died and 3 now in hospital..."
Israel har gitt beskjed om at de kommer til å bombe sør-Libanon sønder og sammen, de skal lage sikkerhetssone, og ga folk 48 bombefrie timer til å komme seg ut av området. Så stoppa de ikke bombinga likevel...
Gutta mine flykter fra flyktningeleira de har bodd i hele sitt liv. Nå får de i alle fall reist og sett seg om i Libanon. Skulle ønske de slapp. Turen fra Rashedieh, ved kysten helt i sør, til Tripoli tok ni timer på disse veiene. "and we see many things that israeal destrioed it... and many people will duaed... :(" (Tolker dette som "have died", gramatikk i fortid er ikke hans sterkeste side. Håper bare det ikke betyr at de så mange døde mennesker langs veiene de kjørte, men det er nok å håpe på litt mye.)

bad life

"Bad life" var det som sto i emne-feltet i eposten jeg fikk i dag. Posten blei skrevet på mandag, av en 15-åring født og oppvokst i flyktningeleira Rashedieh i Libanon.
Vanligvis skriver han om fotball (hvem han heier på i vm, hvilken keeper som er best (Toldo, vel), at han scora to mål da han spilte kamp i går...), klager litt på varmen, ler av kulda i Norge, og teller ned til skoleferien, når han og venna hans skal dra til sjøen og bade hver dag. Og så sender han bilder, videosnutter og lydfiler han finner på nettet. Av Xena the warrior princess, Pavel Nedved, Zlatan, blomster, gratulasjonskort på arabisk til ymse høytider, og av og til kart over Palestina, Al-Aqsa-moskéen, og barn med palestinske flagg og stein henda foran israelske tankser og soldater. I dag kom dette (med tekst i svær font):


hello

we are very sad.... we are very fraied... we are hungry..

we cant sleep in the night... we cant play in the day... we cant know what will happen...

the last night ... israel will hit the camp.. and 1 man will dia and 8 will injuried..

we have very bad time...

plzzzzzzzzzz help us......

dagens dilemma: jokkende bikkje i senga?

Jeg passer bikkjer. En skulle jo tro det er hyggelig? Jeg trodde det. Ti dager med ei stor og ei lita bikkje ville tvinge meg til å komme meg opp om morran og ut i verden. Kanskje til og med på fjellet. Den store kjenner jeg godt, hun er den greieste bikkja du kan tenke deg: stille og rolig, tålmodig, sover gjerne lenge om morran, går og setter seg når du sier "kanke du gå å sette deg?", holder seg i nærheta og kommer når du roper, så hun kan gå mye løs. Hun har jeg passa før. Den lille... "Det er så artig å se de forskjellige personlighetene," for å sitere eieren. Opp tidlig, stressa, bjeffer på lyder utenfra (kult når du bor i blokk), kommer ikke når du roper, men syns det er veldig gøy å springe forbi deg når du nærmer deg.

Jeg låner eierens leilighet også. Det er fint. Ny, moderne toroms full av bikkjehår. Jeg innså fort at klærne mine ikke ville beholde orginalfargen lenge mens jeg er her, og har akseptert at jeg ville blitt skutt av militante dyrevernere viss jeg viste meg på gata uten bikkjene, sida det ser ut som alt jeg har på meg er laga av pels. Men det er hundehår over, på, mellom og i alt. Jeg tok med meg en kar til sengs her en dag (uten bikkjene, og med reint sengetøy). Vi kyssa, og fikk/oppdaga hår i munnen. Igjen og igjen. Ikke mitt, ikke hans. Jeg åpna en yoghurt, helte i litt musli, og spiste den sittende på kjøkkenbenken. Det var hår i yoghurten. Ikke ett, men tre. Hvordan i...?!

Den store bikkja fikk løpetid dagen før jeg overtok dem. Jeg passa henne tilfeldigvis sist hun hadde løpetid også, og det er greit. Hun blir mer vimsete, må snakkes litt mer til, og kan fly på andre tisper, men ellers er det helt ok. Jeg har ikke problemer med å skifte bind med hundeblod. Ok, hun begynner å lukte litt strammere nå, og jeg syns jeg begynner å lukte bikkje med løpetid sjøl, men det er mulig det er innbilning.
Problemet er den lille bikja. Han begynner å bli gal. Etter planen skulle ikke han bli gal på enda ei uke, men han ligger på gulvet og klynker nå. Tispa er tålmodig, og irettesetter han i blant med knurring, glefs og lett strupebiting, uten at det har noen effekt på hans interesse. Jeg skjønner jo at gutten er frustrert. Jeg kan lukte at hun har løpetid, da må jo luktene være ganske intense for han. Og han skjønner ikke helt hva han skal gjøre, så han følger etter henne, lukter og slikker, ligger på gulvet og klynker, piper og bjeffer, og ikke minst: gnager og drar i teppet jeg har over beina mine, og jukker på leggen min når jeg står. Ikke bland meg inn i dette! Han er blitt gal, og det nytter ikke å snakke til han. Disse to kan ikke bo sammen mye lenger. Nå har jeg lukka tispa inne på soverommet, i et desperat forsøk på å roe hodepina mi, og han ligger på utsida av døra og klynker. Men jeg må prøve å sove snart, så jeg lurer på hva som er verst: Å ha et stort, blødende dyr i senga si (jeg vil helst ha den for meg sjøl), og fare for et hylende lite monster på utsida av døra, eller et seksuelt frustrert, gnagende, potensielt jokkende, men lite, dyr i senga. Eller tør jeg satse på at de sovner og holder kjeft viss jeg legger meg, og lar de to være sammen i gangen?

Ting jeg har lurt på

Hei Skillsmissebaren.
Hva er en pikkpastill? Er det en form for viagra eller ecstacy? Tar dere disse pastillene for å redde kvelden når det går mot drittnachspiel, så det blir fint likevel? Er det rett og slett pastiller for å bedre ånden, så det blir lettere å få pikk på nachspielet?
Hilsen Ronja.